Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке. Сигрид Унсет

Чтение книги онлайн.

СКАЧАТЬ romerske ridders barn, og hun så ridderen seile i en båt med den falske gullkalk i hendene. Han hadde lovet den hellige biskop en gullkalk som hadde vært i hans ætt i tusen år, til lønn for han gav barnet helsen igjen. Men så ville han svike Sankt Nikolaus og gi ham en falsk gullkalk istedet; derfor falt gutten i sjøen med det rette gullbegeret i hånden. Men Sankt Nikolaus førte barnet uskadd under vannet, og han kom opp på stranden da faren stod i Sankt Nikolaus’ kirke og ofret det falske karet. Det stod tegnet på tavlen med gull og de fagreste farver.

      På den annen tavle satt jomfru Maria med Kristusbarnet på kneet; han tok moren under haken med en hånd og holdt et eple i den annen. Hos dem sto Sankta Sunniva og Sankta Kristina. De bøyde seg yndefullt i hoftene, var fagert røde og hvite i ansiktene og hadde gullhår og gullkroner.

      Broder Edvin holdt seg med venstre hånd om det høyre håndledd og tegnet løv og roser i kronene.

      «Det tykkes meg at dragen er svært liten,» sa Kristin og så på sin navnehelgens billede. «Ikke ser det ut som den kunne slukt opp møen.»

      «Det kunne den heller ikke,» sa broder Edvin. «Den var ikke større. Drager og alt slikt som tjener djevelen, det synes bare stort så lenge som frykten er i oss selv. Men om et menneske søker Gud så heftig med hel hug at det når inn til hans kraft, da lider djevelens kraft straks så stort nedfall at hans redskaper blir små og maktesløse – drager og onde vetter synker ned og blir ikke større enn tuss og katter og kråker. Du ser det at hele fjellet som Sankta Sunniva var inne i, er ikke større enn hun kan ha det i kåpeskjøtet sitt.»

      «Men var de ikke inne i hulene da,» spurte Kristin, «Sankta Sunniva og Seljemennene. Er det ikke sant det?»

      Munken myste imot henne og smilte igjen:

      «Det er både sant og usant. Det syntes slik for de folkene som fant de hellige legemer. Og det er sant at det syntes slik for Sunniva og Seljemennene, fordi de var ydmyke og tenkte kun på at verden er sterkere enn alle syndefulle mennesker, og de tenkte ikke selv på at de var sterkere enn verden, fordi de ikke elsket den. Men om de hadde visst det selv, da hadde de kunnet ta alle fjellene og slynge dem ut i sjøen som småsten. Der kan ingen og intet skade oss, barn, uten det vi frykter og elsker.»

      «Men om et menneske ikke frykter og elsker Gud?» spurte Kristin forferdet.

      Munken tok om hennes gule hår, bøyde lempelig Kristins ansikt bakover og så ned i hennes åsyn; hans øyne var vidåpne og blå.

      «Det er intet menneske, Kristin, som ikke elsker og frykter Gud, men det er fordi våre hjerter er delt mellom kjærlighet til Gud og frykt for djevelen og kjærlighet til verden og kjødet at vi blir elendige i liv og død. Ti om en mann slett ingen lengsel kjente mot Gud og Guds vesen, da skulle han trives i Helvede, og det ville alene være vi som ikke fattet at han der hadde det som hans hjerte liker det. Men da ville ikke ilden brenne ham hvis han ikke lengtet etter svale, og han ville ikke føle smerte ved ormenes bit, hvis han ikke kjente lengsel etter fred.»

      Kristin så opp i hans ansikt; hun skjønte ingenting av dette. Broder Edvin ble ved:

      «Det var Guds miskunn mot oss, at han så hvordan våre hjerter er søndret, og han steg ned og bodde blant oss for å smake i kjødet djevelens fristelse, når han lokker oss med makt og herlighet og verdens trusel, når den byder oss slag og hån og kvasse naglesår i våre hender og føtter. Slik viste han oss veien og lot oss se sin kjærlighet —»

      Han så ned i barnets alvorsstive åsyn – da lo han litt og sa med en helt annen stemme:

      «Vet du hvem det var som først fornam at Vårherre hadde latt seg føde. Det var hanen det; han så stjernen og så sa han – de kunne tale latin alle dyrene i den tiden. Så skrek han: Christus natus est!»[1]

      Det siste gol han så likt en hane at Kristin kom til å skoggerle. Og det gjorde så godt å le, for alt det selsomme som broder Edvin nettopp hadde sagt, hadde lagt som en tyngsel av høytid over henne.

      Munken lo selv:

      «Ja. Så da oksen hørte dette, så tok han til å belje: «Ubi, ubi, ubi?»[2]

      Men gjeten mekret og sa: «Betlem, Betlem, Betlem.»

      Og sauen ble så lengselfull etter å se Vårfrue og sønnen hennes at han brekte straks: «Eamus, eamus!»[3]

      Og den nyfødte kalven som lå i halmen, reiste seg opp og stod på føttene sine. «Volo, volo, volo!»[4] sa den.

      Dette har du nok ikke hørt før? Nei, det kunne jeg tenke; jeg vet han er en dyktig prest, denne Sira Eirik dere har oppe hos dere, og vellært, men han kan nok ikke dette, for det lærer en ikke uten en farer til Paris —»

      «Har I vært i Paris, I da?» spurte barnet.

      «Gud signe deg, liten Kristin, jeg har vært i Paris og reist omkring i verden ellers også, og ikke må du tro annet enn at jeg er redd for djevelen og elsker og attrår som en dåre. Men jeg holder fast ved korset av all min evne – en får klenge seg til det som en kattunge til en fjel, når den er falt i sjøen —.

      Enn du da, Kristin – hvordan ville du like det å ofre dette vakre håret ditt og tjene Vårfrue som disse brudene jeg har tegnet her?»

      «Vi har ikke andre barn hjemme enn jeg,» svarte Kristin. «Så jeg skal vel giftes, kan jeg tenke. Mor har nok rede både kister og skrin med hjemmefølget mitt allerede.»

      «Neinei,» sa broder Edvin og strøk henne over pannen. «Det er slik folk råder med barna sine nu. Til Gud gir de døtrene som er halte og svaksynte og stygge og lytte, eller de lar ham få tilbake de barna de synes han har gitt dem formange. Og enda så undres de på at det er ikke hellige menn og møer, alle som bor i klostrene —»

      Broder Edvin tok henne med inn i skrudhuset og viste henne klosterets bøker som stod på en ramme der; det var de vakreste billeder i dem. Men da en av munkene kom inn, sa han han skulle bare finne et eselhode å tegne av. Baketter rystet han på hodet over seg selv:

      «Ja der ser du frykten, Kristin – men de er så redde om bøkene sine her i huset. Hadde jeg den rette troen og kjærligheten, da sto jeg ikke slik og løy for broder Åsulv. – Men da kunne jeg tatt disse gamle skinnvottene og hengt dem opp på den solstrålen der —»

      Hun var med munken over i gjestehuset og fikk et mål mat, men ellers satt hun i kirken hele dagen og så på hans arbeide og snakket med ham. Og først da Lavrans kom dit for å hente henne, mintes enten hun eller munken det budet som skulle vært sendt avsted til skomakeren.

      De dagene hun var i Hamar, husket Kristin baketter bedre enn alt annet som hendte henne på den lange reisen. Oslo var nok en større by enn Hamar, men nu hadde hun sett en kjøpstad, så den tyktes henne ikke så merkelig. Hun syntes heller ikke det var så vakkert på Skog som på Jørundgård, enda husene var finere – men hun var glad hun ikke skulle bo der. Gården lå på en bakke, og nedenfor var Botnfjorden, grå og sørgelig med svart skog på den annen bredd, og bak husene stod skogen med himmelen like ned på tretoppene. Det var ingen høye og bratte fjellsider, sånn som hjemme, til å løfte opp himmelen høyt over en og til å lune og avgrense synet så verden ble hverken for stor eller for liten.

      Hjemferden var kald; det var like opp under advent, men da de kom et stykke opp i dalen, lå det sne; så fikk de låne sleder og kjøre det meste av veien.

СКАЧАТЬ