Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке. Сигрид Унсет

Чтение книги онлайн.

СКАЧАТЬ Lavrans Bjørgulfssøn å ri en tur sørover og se til sin gård i Follo. Disse farens reiser var som årsmerker i Kristins liv – de langsomme ukene han var borte og den store gleden når han kom hjem med vakre gaver, utenlandske tøyer til brudekisten hennes, fiken, rosiner og honningbrød fra Oslo – og meget rart å fortelle henne.

      Men dette året skjønte Kristin at det stod noe på utover det vanlige med farens reise. Den ble utsatt og utsatt, de gamle fra Loptsgård kom ridende rett som det var, og satt over bordet med hennes far og mor, snakket om arvegang og odel og løsningsrett og vanskelighetene ved å drive gården her ifra og om bispesetet og kongsgården i Oslo som tok så meget arbeidshjelp fra landbruket i nabolaget. De hadde nesten ikke stunder til å leke med henne, men hun ble sendt ut i ildhuset til pikene. Hennes morbror, Trond Ivarssøn fra Sundbu, kom over til dem oftere enn han pleide – men han hadde aldri brukt å skjemte eller kjæle med Kristin.

      Etterhvert fikk hun noe rede på hva det gjaldt. Faren hadde helt siden han kom til Sil, søkt å samle jord under seg her i bygden, og nu hadde ridder Andres Gudmundssøn foreslått Lavrans å makeskifte Formo, som var herr Andres’ mors odelsgård, mot Skog, der lå bedre til for ham, siden han var ved kongens hird og sjelden kom hit til dalen. Lavrans ville ugjerne skille seg med Skog, som var hans odelsgård – den var kommet i hans ætt ved kongegave; dog ville byttet være fordelaktig for ham på mange måter. Men også Lavrans’ bror, Åsmund Bjørgulfssøn, ville gjerne løse Skog til seg – han bodde nu på Hadeland, hadde giftet seg til en gård der – så det var usikkert om Åsmund ville vike sin odelsrett.

      Men en dag sa Lavrans til Ragnfrid at dette året ville han ha Kristin med seg til Skog – hun skulle dog se den gården hvor hun var født og som var hans fedrenehjem, om den skulle gå ut av deres eie. Ragnfrid syntes dette var et rimelig ønske, enda hun var litt redd for å sende så ungt et barn på en slik langferd, når hun ikke selv kunne være med.

      Den første tiden etter Kristin hadde sett alvemøen, var hun så forskremt så hun holdt seg helst inne hos moren – hun var redd bare for å se noen av de folkene som hadde vært med på fjellet den dagen og visste om det som var hendt henne. Hun var glad til at faren hadde forbudt at synet ble nevnt.

      Men da noen tid var gått, syntes hun hun kunne hatt lyst til å tale om det. Inni seg fortalte hun om det til en – hun visste ikke hvem – og det rare var at jo lengre tid det gikk, desto bedre syntes hun hun husket det, og klarere og klarere ble minnet om den fagre frue —.

      Men aller underligst var det at hvergang hun tenkte på alvemøen, så kom hun til å lengte slik etter reisen til Skog, og hun ble mer og mer redd for at faren ikke skulle ta henne med.

      Tilsist våknet hun en morgen i bursloftet og så at Gamle Gunhild og moren satt på dørtrinnet og synte Lavrans’ bunker av ekornskinn. Gunhild var en enke som gikk rundt på gårdene og sydde pelsfor til kapper og slikt. Og Kristin skjønte av snakket deres at nu var det henne som skulle ha ny kåpe, foret med ekornskinn og bremmet med mår. Da forstod hun at hun skulle få bli med faren, og hun for opp i sengen og skrek av glede.

      Moren kom bort til henne og strøk over hennes kinn:

      «Er du så glad da, datter min, at du skal fare så langt bort fra meg?»

      Ragnfrid sa det samme den morgenen de skulle reise av gården. De var oppe i otten, det var mørkt ute og tett skodde mellom husene, da Kristin tittet ut av døren etter været – det bølget som grå røk om lyktene og ut for de åpne stuedører. Folk løp mellom staller og boder, og kvinnene kom fra ildhuset med dampende grøtgryter og trau med kokt kjøtt og flesk – de skulle ha meget og sterk mat før de red ut i morgenkulden.

      Inne ble skinnsekkene med reisegods spent opp og i og glemte saker lagt nedi. Ragnfrid minte mannen på alle de ting han skulle ordne for henne, og snakket om frender og kjenninger etter veien – han måtte hilse den og ikke glemme å spørre til hin.

      Kristin løp ut og inn, sa farvel mange ganger til alle i huset og kunne ikke holde seg i ro noe sted.

      «Er du så glad da, Kristin, at du skal fare fra meg så langt og så lenge?» spurte moren. Kristin ble både lei og motfallen og ønsket hun ikke hadde sagt dette. Men hun svarte som hun kunne best: «Nei, kjære mor min, men jeg er glad for jeg skal få følge med min far.»

      «Ja, du er vel det,» sier Ragnfrid og sukker. Så kysset hun barnet og stelte litt på møens drakt.

      – Og endelig satt de da i sadlene, hele reisefølget – Kristin red på Morvin, som før hadde vært farens ridehest, han var gammel, klok og stø. Ragnfrid rakte sølvstøpet med den siste hjertestyrkning opp til sin husbond, la en hånd på datterens kne og bad henne minnes alt som moren hadde lagt henne på sinne.

      Så red de ut av gården i grålysningen. Tåken lå hvit som melk over bygden. Men om en stund tok den til å bli lettere, og så sivet det solskinn igjennom. Og dryppende av dugg lyste frem i den hvite dis voller, grønne av håen, og bleke stubbmarker og gule trær og rogn med glinsende røde bær. Fjellsidene skimtet blå og stigende opp i dis og damp – så revnet tåken og drev i dotter mellom liene, og de red nedover dalen i det herligste solskinn, Kristin fremst i flokken ved sin fars side.

      Til Hamar kom de en mørk og regnfull kveld, og Kristin satt foran på farens sadel, for hun var så trett at allting svømte for hennes syn – sjøen som lyste blekt ute til høyre, og de mørke trær som dryppet væte over dem, når de red innunder, og de svartlodne husklynger på de farveløse, våte jorder etter veien.

      Hun hadde sluttet å telle dagene – det syntes henne som hun hadde ligget på reise en evig lang tid. De hadde besøkt slekt og venner nedover i dalen; hun var blitt kjent med barn på storgårdene og hadde lekt i fremmede stuer og låver og tun, og hun hadde hatt på den røde kledningen med silkeermene mange ganger. De hadde rastet på veikanten om dagene, når det var vakkert vær; Arne hadde plukket nøtter til henne, og hun hadde fått sove etter måltidene oppå skinnsekkene med deres klær i. På en gård hadde de fått silketrukne puter i sengen, men en natt hadde de ligget på et herbergshus, og der var i en av de andre sengene en kvinne som lå og gråt sakte og jammerfullt, hver gang Kristin var våken. Men hver natt hadde hun sovet trygt bakom sin fars brede, varme rygg.

      Kristin våknet med et sett – hun visste ikke hvor hun var, men den underlige klingende og drønnende lyd hun hadde hørt i drømmen, ble ved. Hun lå alene i en seng, og i rommet hvor den stod, brente det på åren.

      Hun kalte på sin far, og han reiste seg opp fra åren hvor han hadde sittet, og kom hen til henne i følge med en tykk kone.

      «Hvor er vi henne?» spurte hun, og Lavrans lo og sa:

      «Vi er i Hamar nu, og her er Margret, Fartein sutares kone – du får hilse vakkert på henne, for du sov da vi kom hit. Men nu vil Margret hjelpe deg i klærne.»

      «Er det morgen da?» sa Kristin. «Jeg trodde du skulle iseng nu, jeg. Å hjelp meg du da,» bad hun, men Lavrans sa noe strengt at hun skulle heller si Margret takk som ville hjelpe henne. «Og se hva hun har og vil gi deg i gave!»

      Det var etpar røde sko med silkeremmer i. Konen smilte til Kristins glade ansikt og trakk på henne serk og hoser oppe i sengen, så hun skulle slippe å tre barfotet på lergulvet.

      «Hva er det som sier slik,» spurte Kristin, «som en kirkeklokke, men mange klokker?»

      «Ja, det er klokkene våre det,» lo Margret. «Har du ikke hørt om den store munsteren her i byen da – det er dit du skal nu. Der ringer den store klokken. Og så ringer det i klosteret og i Korskirken.»

      Margret bredte tykt smør på brødet hennes og gav henne СКАЧАТЬ