Название: Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке
Автор: Сигрид Унсет
Издательство: КАРО
Жанр: Зарубежная классика
Серия: Klassisk litteratur
isbn: 978-5-9925-1546-6
isbn:
Hun spente øynene i mørket, men det var ikke stort hun kunne se til byen – hun skimtet svarte husgavler og trær mot den grå luft. Så kom de ut på en liten eng som lysnet av rimfrost, og på den annen side engen skimtet hun en blekgrå bygning, stor som et fjell. Det var store stenhus rundt om, og noen steder lyste det ut av glugger i muren. Klokkene, som hadde tiet en stund, tok på å ringe igjen, og nu var det så sterk en lyd at det rant som is nedover ryggen hennes ved det.
Det var som å gå inn i berget, syntes Kristin da de steg inn i kirkens forhall; det slo mørkt og kaldt mot dem. De gikk gjennom en dør, og der møtte gammel, kald lukt av røkelse og vokslys. Kristin var i et mørkt og veldig høyt rom. Hun kunne ikke se tilbunns i mørket hverken over seg eller til sidene, men det brente lys på et alter langt fremme. Der stod en prest, og gjenlyden av hans stemme listet besynderlig omkring i rommet som pust og hviskinger. Faren krysset med vievann på seg selv og barnet, og så gikk de fremover; enda han trådte varsomt, klang hans sporer så sterkt på stengulvet. Der var jettestore søyler som de gikk forbi, og mellom søylene var det som å se inn i kullsvarte huler.
Fremme nær alteret bøyde faren kne og Kristin knelte ved hans side. Hun begynte å kunne skjelne i mørket – det glitret av gull og sølv på alteret inne mellom søylene, men på det fremme foran dem strålte lysene som stod og brente på forgylte kjertestikker, og der strålte det av de hellige kar og av den store, prektige tavle bakom. Kristin måtte igjen tenke på berget – sånn hadde hun trodd det måtte være, så megen prakt, men kanskje enda mere lys. Og dvergmøens åsyn kom for henne – men så løftet hun øynene og så på veggen over tavlen Kristus selv, stor og streng, høyt oppløftet på korset. Hun ble redd – han så ikke mild og sorgfull ut sånn som hjemme i deres egen lune, tømmerbrune kirke, der han hang med gjennomstungne føtter og hender tungt etter armene sine og bøyde det blodbestenkte hode under tornekronen. Men han stod på et trinnbrett med stivt utstrakte armer og opprett hode, håret var gyllentglinsende og kronet med gullkrone, ansiktet hevet og barskt.
Da forsøkte hun å følge prestens ord, mens han leste og sang, men hans mæle var så utydelig og hastig. Hjemme var hun vant til å kunne skjelne hvert ord, ti Sira Eirik hadde det klareste mål, og han hadde lært henne hva de hellige ord betydde på norsk, for at hun bedre skulle kunne holde sine tanker hos Gud når hun var i kirken.
Men hun kunne det ikke her, for hvert øyeblikk ble hun var noe i mørket. Det var vinduer høyt oppe på veggen, og de begynte å skimte lysere av dagen. Og nær ved der de knelte, var det oppreist et underlig galgeverk av tømmer, men bakom lå lyse stenblokker, og der stod trug og redskaper – nu hørte hun at det kom folk og gikk og tuslet derinne. Men så falt hennes øyne igjen på den strenge herre Kristus på veggen, og hun forsøkte å holde sine tanker fast ved gudstjenesten. Iskulden fra stengulvet stivnet hennes ben helt opp til hoftene, og knærne hennes gjorde vondt. Men tilslutt begynte allting å sveve rundt for henne, så trett var hun.
Da reiste faren seg; tjenesten var til ende. Presten kom bort og hilste på hennes far. Mens de snakket sammen, satte Kristin seg på et trinn, for hun så at det hadde kordrengen gjort. Han gjespet – da kom hun også til å gjespe. Da han så at hun så på ham, satte han tungen ut i kinnet og vrengte øynene mot henne. Deretter grov han en pung ut under sin kledning og tømte ut på stenene alt som var i den – fiskekroker, blyklumper, lærremmer og etpar terninger, og hele tiden gjorde han miner til henne. Kristin undret seg storlig.
Da så presten og faren på barna. Presten lo og sa til gutten han skulle gå hjem til skolen, men Lavrans rynket pannen og tok Kristin ved hånden.
Det begynte å bli lysere i kirken nu. Søvnig hang Kristin ved Lavrans’ hånd, mens han og presten gikk under tømmerreiset og snakket om biskop Ingjalds byggearbeide.
De vandret over hele kirken, og tilslutt gikk de ut i forhallen. Derfra førte en stentrapp opp i det vestre tårn. Kristin tumlet trett oppfor trinnene. Presten åpnet en dør til en vakker stuke, men så sa faren at Kristin skulle sette seg utenfor på trappen og vente, mens han gikk til skrifte; siden skulle hun få komme inn og kysse Sankt Tomas’ skrin.
I det samme kom en gammel munk i askebrun kutte ut fra stuken. Han stanset et øyeblikk, smilte til barnet og drog så ut noen sekker og vadmelsduker som var stappet inn i et hull i muren. Han bredte dem ut på trappeavsatsen:
«Sett deg hit du, så fryser du ikke slik,» sa han og gikk ned av trappen på sine nøkne føtter.
Kristin sov da herr Martein, som presten het, kom ut og tok i henne. Opp fra kirken tonte den deiligste sang, og inne i stuken brente lys på alteret. Presten gjorde tegn at hun skulle knele ved farens side, og så tok han ned et lite gyllent skrin som stod over alterbordet. Han hvisket til henne at heri var et stykke av Sankt Tomas av Kanterborgs blodige kledning, og han pekte på den helliges skikkelse, så Kristin kunne trykke sine lepper mot dens føtter.
De deilige toner strømmet ut av kirken da de kom ned; herr Martein sa det var organmesteren som øvde og skoleguttene som sang; men de hadde ikke stunder til å høre på det, for hennes far var sulten; han hadde fastet til skriftemålet. Nu skulle de gå over i kannikegårdens gjestestue og få mat.
Ute gyllet morgensolen på de steile strender hinsides Mjøsen, så alle falmede støvlunder stod som gullstøv i de mørkeblå skoger. Sjøen gikk med små dansende, hvite skumdotter på alle bølger. Det blåste kaldt og friskt så de brogede blader drysset ned på den rimete bakke.
Det kom en rytterflokk ut mellom bispegården og korsbrødrenes hus. Lavrans steg tilside og bøyde seg med hånden på brystet, mens han nesten feide marken med hatten sin, så Kristin kunne skjønne at herren i pelskappen måtte være bispen selv, og hun neide nesten til jorden.
Bispen stanset sin hest og hilste tilbake, vinket Lavrans hen til seg og talte med ham en stund. Om litt kom Lavrans tilbake til presten og barnet og sa:
«Nu er jeg buden til å spise i bispegården – mener I, herr Martein, at en av svennene i kommunet kunne følge den lille møen min hjem til Fartein sutares gård og si til svennene mine at Halvdan får møte meg her med Gullsveinen ved nons tid?»
Presten svarte det kunne vel stelles slik. Da trådte den barfotmunken som hadde snakket til Kristin i tårntrappen, frem og hilste:
«Det er en mann borte i gjestehuset hos oss som har ærend til sutaren allikevel, han kan bære frem budet ditt, Lavrans Bjørgulfssøn, og da kan datteren din bli med ham eller være i klosteret til du selv skal fare hjem. Jeg skal se til hun får mat derborte.»
Lavrans takket, men sa: «Det er skam at I skal være uleiliget med dette barnet, broder Edvin —»
«Broder Edvin trekker til seg alle de barn han kan få tak i,» sa herr Martein og lo. «Så har han noen å predike for —»
«Ja, jeg tør jo ikke by dere lærde herrer her i Hamar predikenene mine,» sa munken smilende og uten vrede. «Jeg duger nu bare til å tale for barn og bønder, men derfor skal en vel ikke binde mulen på oksen som tersker.»
Kristin så bedende opp på faren; hun syntes ikke det var noe hun ville like bedre enn å få gå med broder Edvin. Lavrans takket da også, og mens faren og presten gikk etter bispens følge, la Kristin sin hånd i munkens, og de gikk nedover mot klosteret, som var en klynge trehus og en lys stenkirke helt nede ved vannet.
Broder Edvin gav hennes hånd et lite trykk, og da de så på hinannen, måtte de begge le. Munken var høy og mager, men dyktig slutrygget; barnet syntes han lignet СКАЧАТЬ