Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке. Сигрид Унсет

Чтение книги онлайн.

СКАЧАТЬ og hun selv lå slengt ut fra ly og de vinger der hadde varmet henne alltid. Tilslutt gråt hun seg i søvn, alene og ulykkelig mellom de fremmede menneskene. —

      Neste morgen, da hun kom opp, fikk hun vite at morbroren og hele hans følge var ridd av gården – i vrede; Trond hadde kalt sin søster et galt og vanvittig kvinnfolk og sin måg en vott og en tåpe som aldri hadde visst å biksle hustruen sin. Kristin ble het av harme, men hun skammet seg og – hun forstod godt at det var en grov usømmelighet som var skjedd, når moren hadde drevet sine nærmeste frender av gården. Og for første gang demret det for henne at det var noe ved moren som ikke var som det skulle være – at hun var annerledes enn andre koner.

      Mens hun stod og grublet på dette, kom en tjenestemø og sa hun skulle gå opp i loftet til sin far.

      Men da hun trådte inn i loftsstuen, glemte Kristin å se etter ham, for midt imot den oppslåtte dør, med lyset like i sitt åsyn, satt en liten kvinne som hun skjønte måtte være trollkonen. Enda Kristin hadde ikke tenkt hun skulle se slik ut.

      Hun syntes barneliten og sped, for hun satt i den store karmstolen som var blitt båret ditopp. Det var også stilt opp et bord foran henne, duket med morens fineste sprangede linduk. Flesk og fugl var satt frem i sølvdisken; det var vin i en maserkumme, og farens eget sølvstøp hadde hun til å drikke av. Hun var ferdig med å spise og holdt på med å tørke sine små og smale hender i en av morens beste håndduker. Ragnfrid stod selv foran henne og holdt et messingbekken med vann for henne.

      Fru Åshild lot håndduken synke i sitt fang, smilte til barnet og sa med en klar og yndig stemme:

      «Kom hit til meg, du! Vakre er de barna du har, Ragnfrid,» sa hun til moren.

      Hennes åsyn var meget rynket, men så skjært hvitt og rosenrødt som et barns, og det så ut som huden måtte være like myk og fin å røre ved. Munnen var rød og frisk som en ung kvinnes, og hennes store, gullige øyne skinte. Et fint, hvitt hodelin lå tett om hennes ansikt og var festet under haken med en gullspenne; utenpå det hadde hun et slør av bløt, mørkeblå ull; det falt over skuldrene og sidt ned på hennes mørke, velsittende kledning. Rank var hun som et lys, og Kristin mere skjønte enn tenkte at hun hadde aldri sett så vakker og høvisk en kvinne som denne gamle trollkonen bygdens storfolk ikke ville ha noe å skaffe med.

      Fru Åshild holdt hennes hånd i sine gamle myke; hun talte henne til, vennlig og skjemtsom, men Kristin kunne ikke svare et ord. Da sa fru Åshild med en liten latter:

      «Er hun redd meg, tro?»

      «Nei, nei,» nesten ropte Kristin. Da lo fru Åshild enda mere og sa til moren:

      «Hun har kloke øyne, denne datteren din, og gode, sterke hender, er ikke vennet til dovenskap heller, skjønner jeg. Nu vil du trenge en som kan hjelpe deg med å skjøtte Ulvhild, når jeg ikke er her. Derfor kan du la Kristin gå meg til hånde, mens jeg er på gården – hun er gammel nok til det, elleve år?»

      Dermed gikk fru Åshild, og Kristin ville følge henne. Da kalte Lavrans på henne fra sengen. Han lå flatt på ryggen med hodedynene stoppet inn under de opptrukne knær; fru Åshild hadde budt at han skulle ligge slik, så ville skaden i brystet hurtigere læges.

      «Da blir I vel snart frisk da, far?» spurte Kristin. Lavrans så på henne – aldri før hadde barnet sagt I til ham. Så sa han alvorlig:

      «Det er ikke farlig med meg; det er verre med søsteren din.»

      «Ja,» sa Kristin og sukket.

      Så stod hun litt foran sengen. Faren sa ikke mere, og Kristin fant intet hun skulle ha sagt. Og da Lavrans en stund etter sa hun fikk gå ned til moren og fru Åshild, skyndte Kristin seg ut og la på sprang over tunet ned til vinterstuen.

      IV

      Fru Åshild ble på Jørundgård det meste av sommeren. Dette førte med seg at folk kom dit og spurte henne til råds. – Kristin hørte Sira Eirik si slengord om det, og det demret for henne at foreldrene likte det ikke meget. Men hun skjøv fra seg alle tanker på disse ting, tenkte heller ikke over hva hun syntes om fru Åshild, men hun var med henne stadig og ble aldri trett av å høre og se på fruen.

      Ulvhild lå flatt utstrakt på ryggen ennu i den store sengen. Hennes lille ansikt var hvitt helt ut på leppene, og hun hadde fått svarte ringer under øynene. Det vakre gule håret hennes luktet skarpt av svette, fordi det ikke var blitt tvettet så lenge, og det var blitt mørkt uten glans eller krus i, så det lignet gammelt, værbrent høy. Hun så trett og pint og tålmodig ut og smilte svakt og sykt når Kristin satte seg opp på sengen hos henne og snakket og viste henne alle de vakre gavene som hun hadde fått av foreldrene og alle deres venner og frender vidt omkring. Det var dukker og fugler og fe, og et lite brettspill, smykker og fløyelsluer og brogede bånd: Kristin hadde det i et skrin for henne altsammen – og Ulvhild så på allting med sine alvorlige øyne og slapp sukkende herlighetene ut av de trette hender.

      Men når fru Åshild kom bort til henne, lysnet Ulvhilds ansikt opp i glede. Begjærlig drakk hun de leskende og søvndyssende brygg fru Åshild beredte til henne, klaget ikke når fruen stelte henne, og lå lykkelig og lyttet når hun lekte på Lavrans’ harpe og sang – hun kunne så mange viser som folk ikke kjente her i dalen.

      Ofte sang hun for Kristin, når Ulvhild var sovnet. Og da fortalte hun sommetider om sin ungdom, da hun bodde sør i landet og ferdedes med kong Magnus og kong Eirik og dronningene deres.

      En gang de satt slik og fru Åshild fortalte, slapp det Kristin av munnen som hun hadde tenkt så ofte:

      «Underlig tykkes det meg at I kan være så glad alltid, I som har vært vant til —,» hun brøt av og ble rød.

      Fru Åshild så smilende ned på barnet:

      «Mener du fordi jeg nu er skilt fra alt dette?» Hun lo stille, så sa hun: «Jeg har hatt min ønsketid, jeg, Kristin, og jeg er ikke så dum at jeg klager, om jeg nu må holde tilgode med saup og sur melk, fordi jeg har drukket opp vinen min og ølet. Gode dager kan lenge vare hvis en steller omtenksomt og forsiktig med seg og sitt; det vet alle forstandige folk, og det er derfor, tenker jeg, at de forstandige folkene må nøye seg med gode dager – for de beste dagene er dyre, de. Nu kaller de den en dåre som spiller bort farsarven sin for å gjøre seg gammen i de unge årene. Derom får enhver mene som han har sinn til. Men da først kaller jeg en mann for en rett dåre og tåpe hvis han treger på handelen baketter, og to ganger dåre og narrenes narr er han hvis han venter å se mer til ølvennene sine når arven er ødt —.

      «Er det noe med Ulvhild?» spurte hun blidelig bort til Ragnfrid; hun hadde rørt seg heftig, der hun satt ved barnets seng.

      «Nei, hun sover godt,» sa moren og kom bort til Åshild og Kristin ved åren. Med hånden om ljorestangen stod hun og så ned i fru Åshilds ansikt.

      «Dette skjønner ikke Kristin,» sa hun.

      «Nei,» svarte fruen. «Men hun har vel lært bønnene sine og, før hun skjønte dem. De stunder en trenger enten bønner eller råd, har en gjerne hverken hug til å lære eller skjønne.»

      Ragnfrid drog de svarte bryn ettertenksomt sammen. Da lignet hennes lyse, dyptliggende øyne sjøer innunder en svart skogli, hadde Kristin pleid å tenke da hun var liten – eller hun hadde hort noen si det. Fru Åshild så på henne med det lille halve smilet sitt. Ragnfrid satte seg på kanten av åren, tok en kvist og stakk inn i glørne.

      «Men den som har ødt arven sin på de usleste varer – og siden ser en skatt han gjerne ville gi livet sitt for å eie СКАЧАТЬ